Pleie, produkt, pris, prestisje.

Ifølge folk som har peiling på markedet, finnes det som regel en haug dårlige billige produkter, noen mellombra som er litt dyrere og noen veldig bra og tilsvarende dyre produkter. Men så finnes det også de produktene som er dårlige, men som har så sterk merkevare at de likevel er dyre, og, obs, obs, noen billige produkter som er minst like gode som de dyre, men som ikke markedsføres med dyre kampanjer osv. Det er jo ikke så vanskelig å finne eksempler, særlig på sminke, må jeg si.

Men det er et spesielt produkt jeg er opptatt av nå, et av de billige og gode, selvfølgelig:

spenolliten1

Ved siden av at flasken har et langt over gjennomsnittet kult design, original retro, er Spenol ikke fettete, men heller ikke for tynn. Den passer for dem som liker parfyme, siden den ikke har en duft som kræsjer med andre dufter, den passer for dem som overhodet ikke liker parfyme og for dem som ikke tåler. Den er verken spesielt feminin eller maskulin. En kan smøre skinnvesker med den. En blir aldri lei den.

Mange har vokst opp med Spenol, men det har ikke jeg, av en eller annen grunn. Etter reklamevirksomhet i hjemmet, har imidlertid fattern kjøpt inn kremen, og er storfornøyd (tidligere brukte han HTH, som har ekkel odør og konsistens). Vel, mange har vokst opp med kremen og har derfor fortsatt å kjøpe den. Selv så jeg den lenge bare i butikkhylla, lo av at den er lagd for spener og jur, og passerte. Inntil jeg begynt å jobbe i en bokjappe omkring 2000. Der var Spenol fast inventar. For en krem. Helende og herlig. Jeg la den fort i handlekurven, og var sjokkert over å se at den kostet 7(!) kroner på Bunnpris (og Kiwi, tror jeg). Så godt som gratis. Nå som jeg har blitt fast kjøper, har jeg merket meg at prisen varierer voldsomt. På Ica/Mega har den pleid å koste mellom 15 og 20, på apoteket kanskje 25.

Så var det jeg oppdaget det i dag. At Bunnpris har satt opp prisen med over hundre prosent. Spenolen koster nå 19(!). Hva er det et uttrykk for? At Bunnpris vi tjene mer på kremen? At den er blitt populær blant folk som er villig til å betale langt mer? At den skal opp en liga???? 

Forresten har Spenol visst vært trendy i ganske mange år allerede. Og Randi anbefaler den.

Mitt hjerte. Min smerte.

Alexander Rybaks seier i Melodi Grand Prix gjorde meg håpefull til det norske folk. Ikke fordi vi valgte å tilbringe lørdagskvelden foran tv-skjermen og sende dyre tekstmeldinger til NRK, men fordi, som også Mode Steinkjer i Dagsavisen er inne på, den markerte at ironien, den fra siste halvdel av 90-tallet, er totalt ute. For er ikke Rybaks sang om sin første store kjærlighet, nå ekskjæreste, akkompagnert av fele og hallingdans, å sammenligne med nordafrikanske, søreuropeiske og latinamerikanske hits (med obligatoriske åpne, hvite skjorter og store armbevegelser i videoen)? Forresten er jo hjertesmerten like utbredt i øst, noe forrige mgp-vinner kan illustrere.

Det er oppløftende, det hele. Trodde knapt det norske folk og jeg skulle vise oss å være så til de grader på linje. Vi skal heller ikke glemme at Rybak inspirerte Dagbladet til gravejournalistikk for første gang på lenge.

Hm. 90-tallet samlet i det hele tatt opp i seg en masse grums. Grunge + ironi er en nesten like dårlig kombinasjon som Høyre og KrF. Men midtskillen var ikke så verst.

Også må vi huske at noen aldri har vært ironiske:

bunadmartha

Fotnote til "den virkelige rasismen"

Bjørn Nistad ble opprørt etter å  ha deltatt på dialogmøte på Litteraturhuset søndag, og oppsummerer sin opplevelse i et innlegg i Dagsavisen. Han mener altså at bokklubbdamer som klapper høflig til ungdommers aggresjon over ikke å få bruke hijab hvor og når de vil står for den virkelige rasismen. Ham om det. Andre vil mene det er et større problem at folk med utenlandskklingende navn ikke blir innkalt til jobbintervju.

Dessverre nevner ikke Nistad det mest fordomsfulle innlegget som ble holdt under dialogmøtet. Det sto han nemlig for selv. Som far og ateist ville han ikke kunne ha tillitt til en skolelærer med hijab, sa han. Nehei. 

Det var ikke noen stor oppvisning i prinisipiell tenkning vi fikk møte i Litteraturhuset søndag, men, hei, er det ikke det en av grunnene til at møtet blir holdt? Jeg vil tro mange salen gikk hjem med en større forståelse av hvordan norske ungdommer med minoritetsbakgrunn har det i hovedstaden, og at noen fikk en bedre forståelse av hva ytringsfrihet også for meningsmotstandere innbærer. Dette synes jeg også Mala Wang-Naveen i Aftenposten underslår i sin kommentar. Knut Olav Åmås skrev i samme avis om forrige dialogmøte. Den står seg fortsatt. Kommentert ble også møtet i Nationen.

Søndag kveld oppsummerte jeg nyheter fra dialogmøtet, men på grunn av teknisk svikt, kom de aldri på. Side har helsa sviktet, men Nistads innlegg måtte settes i sin rette kontekst... uansett, de med sans for old news kan fortsette å lese, for her er søndagsnotatene:

I dag var jeg på Abid Rajas andre dialogmøte på Litteraturhuset, der ungdom med minoritetsbakgrunn møter makthavere og andre med klippekort i mediene. Som sist opplevdes møtet givende på veldig mange måter, men siden jeg ikke er i ?viktig møte i vanskelig verden?-humør, serverer jeg nå, i stedet for en kommentar, nyheter, så får dere selv bedømme om dette kan ha vært det viktigste som skjedde denne kalde vinterkvelden.

- Det vanskeligste spørsmålet i vår tid
Ytringsfrihet er kanskje det vanskeligste vi kan diskutere i vårt samfunn i dag, sa møtearrangør, jurist og Venstrepolitiker Abid Raja, da han innledet dialogmøte i en fullsatt storsal på Litteraturhuset i Oslo søndag kveld. Møtet kom i stand kort tid etter at regjeringen måtte legge planene om en ny blasfemiparagraf død, og mens den politiske debatten om politihijhab raser.

- Morgenbladet punger ut
- Dialog koster, sa Abid Raja til rungende latter i Litteraturhuset i går. Ifølge den engasjerte politikeren krever Litteraturhuset mellom 10 og 12.000 kroner for at minoritetsungdom skal kunne møte makthaverne i hovedstadens storsal. Mens Litteraturhuset oppgir at Scheiblers legat og Fritt Ord støtter arrangementet, kunne Raja i går røpe at Morgenbladet har tatt på seg å betale for halve moroa. Denne reporteren hadde ikke med blokk og penn under arrangementet, men mener å huske at også Antirasistisk senter ble takket som bidragsyter.

Lurte ungdommen

Provokatør og prinsippforkjemper Lars Gule lurte de mange ungdommene som hadde møtt til dialogmøte i Litteraturhuset mandag.
- Var profeten pedofil, spurte Gule til høylydt buing, roping og hender i været.
Gule fulgte opp med å løfte armen i været og rope:
- Hau, hau!
En stund så det ut til at den rolige stemningen i storsalen skulle vike for utøylet sinne. Mange hadde vanskelig for å godta at de ikke kunne få ordet umiddelbart for å svare på Gules påstander, og arrangør Abid Raja måtte vise til at døra sto åpen for enhver som ikke ville respektere møtets regler og forlate stedet for godt.
Gule holdt seg selv i ro, før han mot slutten av møtet avslørte provokasjonen som et stunt.
- Dette illustrerer hva som skjer når man ikke fører dialog, sa han, og til allemenn forudring, fulgte han opp:
- Jeg stilte et spørsmål, men fikk ikke svart fordi jeg ble avbrutt. Og hva var svaret? Nei, profeten var ikke pedofil, det var et begrep som ikke fantes på den tiden og som dermed ikke gir mening, sa Gule.

Aktivist enig med Selbekk
- Jeg har kommet hit i dag, fordi jeg gledet meg til å møte Jonas Gahr Støre, som jeg respekterer veldig høyt, sa en av de unge aktivistene som tok ordet under dialogmøtet på Litteraturhuset i går.
- Jeg har også gledet meg til å møte Vegar Selbekk, sa han, uten å si noe om hvordan det sto til med respekten for ham.
- Vi to er samlet om en ting, og det er respekten for utenriksministeren, kvitterte Selbekk.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre kom svært seint til dialogmøtet i går, men leverte likevel en oppsummering som ble svært godt mottatt av publikummet i går.

Navarsete og Storberget møtte ikke
Abid Raja bekjentgjorde gjennom sin Facebook-side tidligere denne uka at både Samferdselsminister Liv Signe Navarsete og justisminister Knut Storberget var invitert til dialogmøtet om ytringsfrihet på Litteraturhuset søndag kveld. Begge har den siste tida måttet tåle sterk kritikk for sine roller i blasfemi- og politihijab-sakene den siste tida.
Ingen av de to møtte, usikkert av hvilken grunn. I stedet lot de utenriksminister Jonas Gahr Støre få enda en stjerne i boka. Han kom, etter å ha lagt flere meter bak seg i skiløypa.

Om "Voldtekt & romantikk", del 1

Katrine Kielos' bok "Voldtekt & romantikk" har fått så lite kritisk oppmerksomhet her på berget at jeg for en gangs skyld legger ut en kommentar jeg har skrevet i Klassekampen. Det var flere ting jeg irriterte meg grønn over ved denne boka, så denne er "to be continued".

Her er Willy Pedersens anmeldelse av boka, her er intervju med Kielos, her prater Hanna Helseth om boka, og her Preben Z. Møller. Marte Michlet kommenterte boka da den kom på svensk.


Og her er'n:

Å gjøre voldtekt til et seksuelt fenomen, er ikke god feminisme.

Harde hender

Det er bare de to. De kjenner ikke hverandres navn. Han er middelaldrende, hun 25. «Er du redd,» spør han. «Nei,» sier hun. «Du er alltid redd,» sier han. Slenger henne på magen, drar ned buksa hennes som på et bleiebarn, griper tak i en smørpakke og kliner fettet ned mellom rumpeballene hennes. «Hva gjør du,» gisper hun. Han tar tak i armene hennes, holder dem fast ut fra kroppen hennes, så hun utgjør et kors. Tar henne bakfra. «Nei,» skriker hun. Han kommanderer henne til å gjenta trosbekjennelsen etter ham. Hun gjør det. Usammenhengende og i smerte. Han kommer. Holder rundt henne, «du», sier han, kjærlig nå. «Du».

«Siste tango i Paris» sendte sjokkbølger gjennom kinogjengere og sensurkorps da den kom i 1973. For hva var man vitne til? Voldtekt? Et uttrykk for gjensidig begjær uttrykt gjennom maktbruk og underkastelse? Og kunne høyverdig film skildre sex på denne måten?

I dag betraktes filmen som stor kunst. Men også i dag skildrer filmen en tabubelagt form for hengivenhet. Relasjonen mellom hovedpersonene ser, i alle fall på overflaten, ut til å kollidere kraftig med det vi forbinder med likestilling. De overoppfyller forventningene til Mannen og Kvinnen, det aktive og dominerende subjektet og det passive, underdanige objektet. Hvordan skal en likestillingsforkjemper forholde seg til en slik relasjon? Og til at voldtekt er en seksuell fantasi mange kvinner deler?

Spørsmålene har opptatt den svenske skribenten Katrine Kielos. I boka «Voldtekt & romantikk», som nå er oversatt til norsk, forsøker hun å forstå voldtekt ikke bare som vold, men også som et seksuelt fenomen. Slik skiller hun seg fra toneangivende feminister som resolutt har skilt voldtekt fra sex, og definert det som «rein» vold. Disse har villet legge dødt spørsmålet om kvinnen har oppmuntret til overgrepet, og frigjøre kvinnen fra følelsen av, og anklagen om, (med) skyld. Når voldtekt er vold, og ikke sex, ligger det i kortene at et finnes én overgriper og ett offer. Definisjonen virker i en politisk, juridisk, psykologisk og moralsk virkelighet.

Det er ikke lett å forstå hvorfor Kielos ønsker å rokke ved en slik «seier». Hun klarer heller ikke å forklare det særlig godt selv. Det er ikke mulig å forstå voldtekt i en samfunnsmessig sammenheng uten å knytte overgrepet til seksualiteten, mener Kielos. Hun påpeker at voldtekt gjennomsyrer samfunnet i en slik grad at fenomenet preger kvinners identitet, seksualitet og liv. Frykten mates inn i oss fra et tidlig stadium. Vi læres opp til ikke å stole på våre egne kropper. Vi blir «voldtektbare».

På samme måte påvirker mannens generelle overordnede stilling i samfunnet og muligheten for å bli voldtatt kvinners seksuelle preferanser, mener hun. Fordi vi ikke føler det akseptert å føle lyst, vil vi ikke pule, men bli pult. Vi drømmer om å bli «voldtatt».

Kielos mener det må være mulig å bli dominert seksuelt uten å være undertrykt av den grunn. Hun argumenterer for at maktspill kan ha et frigjørende potensial. Vel og bra. Kielos bidrar til å åpne den feministiske diskursen, og bryte ned de tabuene «Siste tango i Paris» fortsatt rører ved. Hun skriver også interessant om både sex og voldtekt. Så lenge hun holder de to fenomenene atskilt, vel å merke.

For ett problem rokker ved selve fundamentet Kielos «teori» hviler på. Kielos er så fascinert av den overfladiske likheten mellom seksuell dominans og voldtekt at hun nedtoner at samtykkende sex, med eller uten nakkegrep, er vesensforskjellig fra voldtekt fordi likheten er og blir nettopp overfladisk. Og selv om Kielos insisterer på at bare én er skyldig i en voldtekt, er bildet hun tegner av seksualitet og voldtekt langt mindre egnet til å fremme dette poenget enn bildet der skillet mellom sex og voldtekt opprettholdes.


 

Alltid foran

Jonas Gahr HØSTEN 2008:

forside

Herremoten HØSTEN 2009:

louisvuittonherre158662a

Snakke med media? Nei takk.

Aften har de siste dagene skrevet om Prinsdal skole i Oslo, som er utstyrt med en egen mediestrategi. Den består kort sagt i at lærerne skal holde kjeft. Men det er jo ikke lett, med en gnålete journalist på tråden. Så med seg har de også fått noen tips:

  • La være å si noe. Bare la journalisten prate uten å kommentere.
  • Bruk hakk i platen-taktikk. Bare bruk det svaret du vil gi flere ganger uansett spørsmål fra journalisten. Da blokkerer du videre kommunikasjon.
  • Det er viktig å kjøpe seg tid i forhold til media. Si at du er opptatt og ringer tilbake. Da får du tenkt over hvordan du vil informere.

I og med at jeg jobber som journalist, skjønner jeg at rådene er ganske effektive. Og allerede vel brukt blant "informasjonsmedarbeidere" uten interesse av å offentliggjøre informasjon. Den som skal snakke med pressen på Prinsdal skole er rektor, som Aften brukte to døgn på å få en kommentar fra, og da på epost. Ingen mulighet til oppfølgingsspørsmål. Ingen mulighet for debatt om hvorfor skolen ser på pressen nærmest som en fiende. Mens stadig flere jobber med å "håndtere pressen", krymper den samme pressen ressursene til viktig journalistikk.

Men det var ikke det det skulle handle om her. For det som virkelig er tankevekkende er det som kommer fram i Aftens nettdebatt, oppsummert i Halvor Hegtuns kommentar. Her er det ikke rektor som får tyn, men pressen. Når ikke makthaverne, men "vanlige folk" frykter pressen, er det et alvorlig problem. Det samme problemet ble belyst under dialogmøtet venstrepolitiker Abid Raja arrangerte på Litteraturhuset for et par uker siden. Tema var de voldelige demonstrasjonene i forbindelse med krigen i Gaza. Omkring femti ungdommer med minoritetsbakgrunn møtte opp, sammen med en haug debattanter og mediefolk. I panelet satt både Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd og Dagbladets Anne Aasheim. De var lite populære. Ungdommene følte seg ikke bare uthengt gjennom tekst og bilde, men hadde en generell mistilit til media. De følte ikke at de slapp til, de var lei av at ungdommer med minoritetsbakgrunn stadig ble framstilt i negativt lys, at de ikke ble oppfattet som norske. Mot slutten av møtet skjedde det noe veldig sjeldent: Dagbladet og Aftenposten tok selvkritikk. Hvorfor gjør ikke vi i media det oftere?

Få er så kjapt ute med å forsvare seg mot kritikk som norske pressefolk. Siden vi er de samme som lever av at andre skal åpne seg, er det et forunderlig skue. I pressen foregår debattene på møterommet. Synspunktene som kommer ut offentlig veksler gjerne mellom det defensive "pressen har ikke så stor makt som folk skal ha det til" og det pompøse "pressen står som garantist for et velfungerende demokrati". Mens det siste kan virke komisk satt opp mot det store deler av pressen bruker ressursene sine på, tror jeg det første er mer skadelig. For om journalister ikke tar makten de sitter med alvorlig, vil det ikke da ramme dem som ikke kjenner medias "dymanikk" og på lang sikt gjøre deltakerne på Aftens nettforum enda reddere?

I'm breathless ...

Jeg trekker tilbake alt jeg har sagt om Sticky and Sweet Tour. Madonna kommer til Oslo for første gang! Ever! Historisk!!! Hvordan varme opp? Med hoppetau, selvfølgelig.

Facebookere: Sjekk ut denne fantastiske fotosamlingen. Det er en kommando.

madonna

29.jan.2009

.

Det er forskjell på kokko og kokko

De mer rasjonelt anlagte blant oss spør om det er en kokkobølge på gang. Mens Saera Khan ringer spåkoner i smug, snakker Bjarne Håkon Hanssen ut om sin kontakt med snåsamannen. Olav Gunnar Ballo kjenner til et religiøst vers som kan stanse blødninger.

For meg må folk, herunder politikere, gjerne være kokko. Særlig når de samme politikerne selv ser det kokkoaktige i det de tror på, og dermed aldri kunne finne på å la det påvirke politikken de fører. Verre er det med kokkoskapen som ikke oppfattes som kokko fordi den er institusjonalisert. For meg må folk mer enn gjerne hylle den også (skulle ønske jeg kunne selv), men vær så snill, ikke bland den inn i politikken! Ja, Liv Signe Navarsete, den var til deg.

Offer og offer ...

Den globale finanskrisen har krevd et av sine største offer så langt, kunne Norsk telegrambyrå melde tidligere i dag. Byrået skriver ikke om de vanlige arbeiderne som har mistet levebrødet. Nei, her handler det om Islands statsminister Geir Haarde! Men når "krisen har rammet Island spesielt hardt", er det på sin plass at det ikke er tilfeldig, men fordi Islands politikere ikke har ønsket å regulere markedet. "Jeg beklager virkelig at vi ikke kunne fortsette med denne koalisjonen. Jeg mener det ville vært den beste løsningen", sa Haarde, ifølge NTB, til pressefolk foran nasjonalforsamlingen Alltinget i dag. Vel, det syntes ikke folket, som kveld etter kveld har trosset vinterkulda for å si sin mening om regjeringens politikk.

Nå var det ikke på grunn av demonstrasjoner alene at Haarde valgte å gå. Det var også på grunn av kjekling innad i koalisjonsregjeringen han leder. Heller ikke den vill ha Haarde i front lenger. Likevel er det grunn til å gratulere Islands borgere med at de har sagt fra at nok er nok, og at de ikke har tillit til at de som har bidratt til å dra landet ned i grøfta, skal få det opp. Lykke til med nyvalg i mai, Island.

Jeg ser deg, der ute på trappa

keyholeweb

Om naboene mine er reddere enn de har grunn til, kan jeg snart se deg, der du står og ringer på ute på trappa. Styret i borettslaget vurdere å installere video tilknyttet ringeapparatet, så jeg skal være sikker på at det nettopp er du som står der ute, og ikke en hvilken som helst døgenikt, kanskje med onde hensikter.

Iiiik!

Er det noe som vil gjøre meg engstelig, er det å ha video i gangen. Hva om den skrur seg på på feil tidspunkt? Hva om den plutselig slutter å fungere? Bare synet av den vil minne meg på at voldtektsmannen i dag endelig kan ha funnet veien til, ja, nettopp, min dør. Denne frykten kan altså kjøpes. Til 3000 kroner. Per beboer!

Jeg kan komme på et par episoder som kan få naboene til å ønske og bla opp (her er det alle eller ingen). Som da den tykke glassruta i inngangsdør nummer to (av tre) åpenbart var slått inn med knyttet neve, og splinter og blod tilsølte gulvet på begge sider av døra. Det samme rammet en gang utgangsdør nummer én. Men så har det seg sånn at vi  har vaktmestre i bygget, og neste gang jeg passerte åstedet, var alt vasket og ordnet, snart var godt tapete ruter byttet ut med nytt glass. Hvem som sto bak, aner jeg ikke, men det ville overraske meg om det var noen annen enn en (be)rusa beboer.

Én gang har jeg følt frykt fordi noen uanmeldt ringte på. Det kan ha vært klokka to på natta. Jeg turte knapt å puste, og, trenger jeg si det, langt mindre åpne. For dette var ringeklokka på inngangsdør tre, til leiligheten, altså. Når jeg omsider våknet dagen etter, det vil si at jeg må ha sovet, åpnet jeg døra for dagens aviser, og skjønte at jeg kunne spart meg frykten. Det vaktmestertunge nøkkelknippet mitt sto i låsen.

Jeg har mange ganger lurt på hvor lenge døra mi kan stå ulåst uten at noen går inn. Mest sannsynlig for alltid.

I kjøttdisken, ved melonene

Bare få bøker har jeg lyst å lese mer enn én gang, og enda færre leser jeg om. Å lese bøker om igjen i dag føles motstrøms, noe som kan være en deilig følelse, en nei-jeg-vil-ikke-framover-jeg-velger-å-stå-på-stedet-hvil-aktig følelse, en jeg-har-makt-over-min-egen-tid-og-bruker-den-på-hva-jeg-vil-aktig følelse. Du lar den stadig høyere bunken bøker du ikke har lest vokse, mens du synker ned i noe du allerede har vært gjennom. Flere ganger.

Nå er litteraturteorihistorien full av artikler som trøster gjenlesere med at du nettopp ikke står på stedet hvil når du leser om. Mange skriver vel om hvordan teksten beveger seg osv., men for de fleste av oss, som tross alt er ganske selvopptatte, er det jo av større interesse hvordan vi har forandret oss selv! Hvorfor reagerer jeg annerledes nå enn da jeg leste teksten sist?

Fra tidlig ungdom husker jeg samtaler om Kristin Lavransdatter. Jeg var på det tidspunktet dønn forelsket i Erlend og kunne nesten ikke fatte det da mamma og tanta mi dømte ham nord og ned. De sa at de, da de var unge, hadde ment Kristin tok rett valg, da hun valgte Erlend (Christiane 13 år: Selvfølgelig!!! Men det sa hun ikke høyt), men så leste de altså boka helt annerledes da de tok den opp igjen i voksen alder.

Kan tenkes leser jeg Kristin-bøkene på nytt, men per i dag framstår de for tykke, og jeg har ingen spørsmål til dem (eller til meg om dem). Det kan endre seg. De bøkene jeg faktisk har tatt opp tre ganger eller mer har det til felles at de både er gåtefulle, vakre og tynne. Jeg tror ikke jeg har skjønt noe, har jeg glemt noe, gått glipp av noe? Jeg vil oppleve en tone og en stemning som bare finnes der. Og det kan jeg, siden jeg kan gjøre fordi det bare tar en dag, om jeg leser sakte. De bøkene jeg kjenner som har alt dette, er Virgina Woolfs "The Waves", og "To the Lighthouse", P.O. Enqvists "Styrtet engel" og Conrads "Heart of Darkness".

I mitt nå fem dagers sykeopphold, har jeg ikke tatt fram disse bøkene, men derimot lest Allen Ginsberg-diktet "A Supermarket in California" igjen og igjen. Det var først søstera mi som introduserte meg for diktet, ekstatisk etter å ha blitt forelest for av en visstnok fantastisk inspirerende lærer i amerikansk litteratur. Det er 13 år siden nå. Jeg falt umiddelbart for det nydelige, men samtidig dagligdagse toneleiet, for medfølelsen for mennesket som, urettmessig, bærer på en skam, som kanskje virker nedrig, en gammel gris, jegets identifisering med ham, med slektskapet som bindes mellom kunstnere, døde og levende, som plasseres inn i noe så hverdagslig, men sanselig som kjøtt- og fruktdisker i et supermarked. For sammenflettingen av melankoli og håp.

For et par år siden kom jeg over Lorca, han ved vannmelonene, og hans dypt rørende dikt om kjæresten Ignacio Sanches Mejias, som ble drept i tyrefekteringen. Historien toger for meg inn i supermarkedet, det er blitt større. Mer folksomt. Det er også lettere å gå inn i hodet til Whitman, der foran kjøttdisken, mer realistisk som jeg er blitt  til den kjødelige kjærligheten. Og så hever vi blikket, sender det bakover, ser at verden har forandret seg, lurer på hva som kommer.

A SUPERMARKET IN CALIFORNIA

What thoughts I have of you tonight, Walt Whitman, for I walked down the
streets under the trees with a headache self-conscious looking at the full moon.
In my hungry fatigue, and shopping for images, I went into the neon fruit
supermarket, dreaming of your enumerations!
What peaches and what penumbras! Whole families shopping at night! Aisles
full of husbands! Wives in the avocados, babies in the tomatoes! --- and you,
Garcia Lorca, what were you doing down by the watermelons?

I saw you, Walt Whitman, childless, lonely old grubber, poking among the
meats in the refrigerator and eyeing the grocery boys.
I heard you asking questions of each: Who killed the pork chops? What price
bananas? Are you my Angel?
I wandered in and out of the brilliant stacks of cans following you, and
followed in my imagination by the store detective.
We strode down the open corridors together in our solitary fancy tasting
artichokes, possessing every frozen delicacy, and never passing the cashier.

Where are we going, Walt Whitman? The doors close in an hour. Which way does
your beard point tonight?
(I touch your book and dream of our odyssey in the supermarket and feel
absurd.)
Will we walk all night through solitary streets? The trees add shade to
shade, lights out in the houses, we'll both be lonely.

Will we stroll dreaming of the lost America of love past blue automobiles in
driveways, home to our silent cottage?
Ah, dear father, graybeard, lonely old courage-teacher, what America did you
have when Charon quit poling his ferry and you got out on a smoking bank and
stood watching the boat disappear on the black waters of Lethe?

 

Allen Ginsberg

Oh my God! This is not indie.

Å fastslå hva som er Madonnas beste sang gjennom tidene er ikke vanskelig, men hvilken turné troner øverst? Fram til nå har jeg tenkt at Blonde Ambition (1990), med sin legendariske Like A Virgin-performance, ikke kan slås, men etter å, i feber, ha gjensett x antall nummer fra ulike turneer x antall ganger, dras mitt indre mellom Blonde Ambition, som også må huskes for dette herlige antrekket, og The Girlie Show (1993), som blant annet inkluderer en bemerkelsesverdig versjon av Madonnas utvilsomt beste sang.

Målt opp mot disse mesterverkene, er det litt flaut å se koreografien på Sticky & Sweet Tour (2008), særlig "Vogue" bør unngås (ingen lenke!).

På youtube anbefales en fin amatørvideomix av "Bittersweet". Bildene er hentet fra åpningen på Re-Invention Tour (2004), der de ble vist i noe saktere tempo til "The Beast Within" (i Girlie Show spilles denne låta med innslag fra "Justify my love", før den glir inn i denne. Fantastisk.) "Bittersweet"er en Rumi-gjendiktning.

I madonnarusen har jeg også funnet ut at det er skrevet én - kun 1- hovedoppgave om dama ved Universitetet i Oslo (det er mulig det står bedre til ved andre læresteder). Det betyr at Espen og jeg må ta ansvar og ta opp igjen vår bokprosjektidé. Lansering blir på 60-årsdagen.

the girlie show tour 03

Hemmeligheten bak vår suksess

Når først kaffe er blitt et tema, hvorfor stoppe nå? I likhet med løping, kunst, kjønn og sex, er det jo et uuttømmelig diskusjonsområde. Selv begynte jeg tilvenningen lenge før skolealder, godt hjulpet av en kaffenytende mamma, og før ungdomsskolealder var avhengigheten et faktum. Fra videregående fikk jeg heldigvis selskap av nye venner som forsto poenget med å kjøpe kaffe i kantina mellom timene. Min første cafe au lait smakte jeg, utrolig nok, i Paris 1994, servert i en hvit porselensbolle. Jeg nøt et par slurker, før jeg ble kvalm og ga opp (ganske identisk med min første sushi-opplevelse som dessverre ikke fant sted i Tokyo eller NY, men på Aker brygge). I takt med amerikaniseringen av kaffedrikkingen her i landet, har jeg gitt etter, og drikker i dag svart kaffe bare dersom den er over gjennomsnittet god (ikke den jeg kjøper selv og ikke den vi får på jobb). Jeg har også en nær-ikke-kaffe-drikker-opplevelse. Da jeg i tre måneder reiste omkring i India sammen med min kompis Odd-Øyvind, som sverger til varm sjokolade (ikke å få tak på i India). Jeg skjønte da at det er vanskelig å putte inn naturlige og hyppige kaffepauser når avhengighetsfellesskapet mangler (den indiske kaffen, med mye melk og sukker er forresten ... ja, den er god). Kjærlighetsforholdet mitt til kaffe førte forresten til at jeg fikk min første sekser i norsk stil. Den kaffedrikkende læreren min satt stor pris på at jeg satte den svarte drikken inn i en sosial og historisk kontekst. 

Jeg leser nå i den ti år gamle selvbiografien til Erik Solheim at han som fersk partisekretær disiplinerte seg til å like kaffe, eller til å "endre personlig livsstil". Han fant ut at det var så godt som umulig å reise rundt i landet og takke nei igjen og igjen. Siden satte han opp  "drikk kaffe" som første punkt for hvordan unge sosialister kan starte veien mot å bli bli suksessrike politikere. I dag vil jeg tro at punktet burde vært endret til "drikk alle typer kaffe", i og med at mange kaffebargjengere etterhvert ikke klarer å svelge kaffe av husholdningskvalitet og dermed har store problemer med å takke ja til sur traktekaffe i pappbeger, med eller uten fløte, servert på en våt gressmatte der det bedrives dugnad av et distriktsidrettslag.

Nå kunne det være fristende å analysere sosiologisk hvorfor  "kaffelattekulturen" har blitt et begrep som innbefatter alt som er overflatisk i oslogryta, men det får bli en annen gang. Nevner i stedet at Thorbjørn Jagland, ifølge Erik Solheim, ikke rører kaffe, men likevel har nådd langt. Som en god(?) nummer to drikker han te, men det spørs om det hjelper ham til internasjonal toppjobb.

(A propos: Anbefaler alle morrablalesere å ta seg til spalta "setteformannens hjørne": "Med Statoilkoppen 2009 har vi tatt et langt skritt fremover.")

Resesjon. Mote.

De av dere som ikke får twitter-meldinger fra NYTimes, og dermed ikke allerede har logget dere inn på den oppslukende oversikten (bilde, slide shows, video ...) de har over vårens fasion for kvinner, har muligheten . Får komme tilbake til favorittene, men jeg ligger ganske godt an med hensyn til denne...

00070m

... fordi jeg har hanskene fra før (de går jo aldri ut av fashion).

Ekspertene lurer på hva nedgangstidsmoten blir, om den blir trygghetssøkende elegant eller virkelighetsflyktende fargesprakende dekadent. Heldigvis ser den ut til å bli det siste (jeg har ikke helt kommet over moten på slutten av nittitallet som utelukkende besto i svarte bukser og grå pologensere og som tilsynelatende alle fulgte (i alle fall på Blindern), vi klarer ikke det en gang til).

Mennene skal visstnok se slik ut når regnskapene sier resesjon:

mcqueen390

Fem om dagen har blitt til én

På grunn av gryende sår hals og tilsvarende dødsangst, stumpet jeg i sin tid både party- og verandasigaretter for godt. Kaffekoppen, derimot, har jeg ikke tenkt å droppe, uansett hva forskningen sier. Hittil har jeg forholdt meg til en noe selektiv utgave, som fokuserer på antioksidanter og økt energi og følelse av overskudd. Det passer inn i min erfaring, der morgenmøte uten kaffe verken er ønsket eller gjennomførbart.

Nå ser jeg altså på NRKS Schrödingers katt at anbefalt mengde er ett (1) krus kaffe per dag. I tillegg bør gravide muligens ikke drikke kaffe i det hele tatt. I kjent stil skremmer NRKs reportere forbipasserende ved å stille dem spørsmål før bakgrunnen er presentert: Hvite ansikter må innrømme at de har drukket opptil flere kopper kaffe bare den formiddagen, og småbarnsfedre blir spurt om de vet hva slags konsekvenser mulig kaffedrikking under graviditeten kan få for nettopp deres (vil jeg tro de tenker) barn.

Nå går det jo rett og slett ikke an å være mot ny kunnskap, men hva med å sette den inn i en viss kontekst? Etter at forskeren har slått fast at fosteret kan komme til å veie mindre enn det ellers skulle (som om ikke babyfedmeproblemet var nok . ..) ved fødselen dersom moren har drukket (og ikke nippet) kaffe, ser jeg for meg kaffehysteriet fem år fram i tid. Det er så jeg får lyst til å plukke opp boka til Per Fugelli igjen. Til kaffen.

kaffe
Stikkord:

Tante Sofie

Det er fortsatt massevis av innsikter å hente ut fra facebook. Jeg, for eksempel, har lenge levd i troen at jeg er rimelig relaxed. En fin tanke! Men relativ, skønner jeg nå. For facebook irettesetter meg. Når gamle skolekamerater skriver ting som: "Har kjeda meg hele dagen .... sofa zzzz", setter jeg, som den strikse borgerlige frøkenen jeg nå har skjønt at jeg er, sitronvannet i halsen.

For det første er det umoralsk å kjede seg hele dagen, for det andre er det uhørt å innrømme det. Jeg for min del har heldigvis masse viktig å bedrive tiden med! (Snøft)

lemonwater

Still hope for no change

Fox News gir ikke opp kampen. Selv om Obama i går sverget at han på tro og ære ville tjene USA, mener den konservative nyhetskanalen, sitert etter Salon.com, at han ikke rettmessig er president, FORDI HAN SNUBLET I ORDENE! Mens den nye presidenten sa: "I, Barack Hussein Obama, do solemnly swear that I will execute the office of President of the United States faithfully", skulle han ha sagt  "I [Barack Hussein Obama] do solemnly swear (or affirm) that I will faithfully execute the office of President of the United States." Fox mener saken kan gå til høyesterett. Herlig!
obamaposter

1. mai 2009

... kan vi feire mer enn arbeidernes dag, vi kan feire bryllyp! Grattis!


marriage


Alt for Norge

Jepp. Norge foretrekker det amerikanske jagerflyet JSF framfor svenske Gripen NG fordi det er bedre på å bombe fremmed territorium.

Det var greit at den svenske forsvarsministeren endelig sa det, for den norske har ikke vært i nærheten av å konkretisere hva de særnorske kravene til et kampfly består i, og som Gripen ikke lever opp til. Den svenske ministeren MÅTTE vel si det, for andre mulige Gripen-kjøpere kunne jo tro at det svenske flyet var dårligere enn det amerikanske med hensyn til å VERNE NORSK TERRITORIUM, land og hav.

Beundringsverdig nok klarer både forsvarsministeren og SVs forsvarspolitiske talsperson å framstille det for Aftenpostens lesere som om dette er kjent informasjon. Vel, det er ikke direkte ukjent, blant annet har den britiske eksperten Jon Lake vært inne på det samme ...

... men forsvardepartementet har ikke ønsket å kommentere informasjonen, og heller prøvd å diskreditere det de har framstilt som tilfeldige analytikere. Jepp.

sddf35testa042

Forsøksvis

Jepp, nå gjør jeg forsøk nummer to på å få dette rett. Ikke kommentar denne gang, men innlegg! Dette er altså å regne som en influensaaktivitet foreløpig. Noe må jeg gjøre når jeg ikke er på jobb og skriver.

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Mars 2009 » Februar 2009 » Januar 2009
hits