Bare få bøker har jeg lyst å lese mer enn én gang, og enda færre leser jeg om. Å lese bøker om igjen i dag føles motstrøms, noe som kan være en deilig følelse, en nei-jeg-vil-ikke-framover-jeg-velger-å-stå-på-stedet-hvil-aktig følelse, en jeg-har-makt-over-min-egen-tid-og-bruker-den-på-hva-jeg-vil-aktig følelse. Du lar den stadig høyere bunken bøker du ikke har lest vokse, mens du synker ned i noe du allerede har vært gjennom. Flere ganger.
Nå er litteraturteorihistorien full av artikler som trøster gjenlesere med at du nettopp ikke står på stedet hvil når du leser om. Mange skriver vel om hvordan teksten beveger seg osv., men for de fleste av oss, som tross alt er ganske selvopptatte, er det jo av større interesse hvordan vi har forandret oss selv! Hvorfor reagerer jeg annerledes nå enn da jeg leste teksten sist?
Fra tidlig ungdom husker jeg samtaler om Kristin Lavransdatter. Jeg var på det tidspunktet dønn forelsket i Erlend og kunne nesten ikke fatte det da mamma og tanta mi dømte ham nord og ned. De sa at de, da de var unge, hadde ment Kristin tok rett valg, da hun valgte Erlend (Christiane 13 år: Selvfølgelig!!! Men det sa hun ikke høyt), men så leste de altså boka helt annerledes da de tok den opp igjen i voksen alder.
Kan tenkes leser jeg Kristin-bøkene på nytt, men per i dag framstår de for tykke, og jeg har ingen spørsmål til dem (eller til meg om dem). Det kan endre seg. De bøkene jeg faktisk har tatt opp tre ganger eller mer har det til felles at de både er gåtefulle, vakre og tynne. Jeg tror ikke jeg har skjønt noe, har jeg glemt noe, gått glipp av noe? Jeg vil oppleve en tone og en stemning som bare finnes der. Og det kan jeg, siden jeg kan gjøre fordi det bare tar en dag, om jeg leser sakte. De bøkene jeg kjenner som har alt dette, er Virgina Woolfs "The Waves", og "To the Lighthouse", P.O. Enqvists "Styrtet engel" og Conrads "Heart of Darkness".
I mitt nå fem dagers sykeopphold, har jeg ikke tatt fram disse bøkene, men derimot lest Allen Ginsberg-diktet "A Supermarket in California" igjen og igjen. Det var først søstera mi som introduserte meg for diktet, ekstatisk etter å ha blitt forelest for av en visstnok fantastisk inspirerende lærer i amerikansk litteratur. Det er 13 år siden nå. Jeg falt umiddelbart for det nydelige, men samtidig dagligdagse toneleiet, for medfølelsen for mennesket som, urettmessig, bærer på en skam, som kanskje virker nedrig, en gammel gris, jegets identifisering med ham, med slektskapet som bindes mellom kunstnere, døde og levende, som plasseres inn i noe så hverdagslig, men sanselig som kjøtt- og fruktdisker i et supermarked. For sammenflettingen av melankoli og håp.
For et par år siden kom jeg over Lorca, han ved vannmelonene, og hans
dypt rørende dikt om kjæresten Ignacio Sanches Mejias, som ble drept i tyrefekteringen. Historien toger for meg inn i supermarkedet, det er blitt større. Mer folksomt. Det er også lettere å gå inn i hodet til Whitman, der foran kjøttdisken, mer realistisk som jeg er blitt til den kjødelige kjærligheten. Og så hever vi blikket, sender det bakover, ser at verden har forandret seg, lurer på hva som kommer.
A SUPERMARKET IN CALIFORNIA
What thoughts I have of you tonight, Walt Whitman, for I walked down the
streets under the trees with a headache self-conscious looking at the full moon.
In my hungry fatigue, and shopping for images, I went into the neon fruit
supermarket, dreaming of your enumerations!
What peaches and what penumbras! Whole families shopping at night! Aisles
full of husbands! Wives in the avocados, babies in the tomatoes! --- and you,
Garcia Lorca, what were you doing down by the watermelons?
I saw you, Walt Whitman, childless, lonely old grubber, poking among the
meats in the refrigerator and eyeing the grocery boys.
I heard you asking questions of each: Who killed the pork chops? What price
bananas? Are you my Angel?
I wandered in and out of the brilliant stacks of cans following you, and
followed in my imagination by the store detective.
We strode down the open corridors together in our solitary fancy tasting
artichokes, possessing every frozen delicacy, and never passing the cashier.
Where are we going, Walt Whitman? The doors close in an hour. Which way does
your beard point tonight?
(I touch your book and dream of our odyssey in the supermarket and feel
absurd.)
Will we walk all night through solitary streets? The trees add shade to
shade, lights out in the houses, we'll both be lonely.
Will we stroll dreaming of the lost America of love past blue automobiles in
driveways, home to our silent cottage?
Ah, dear father, graybeard, lonely old courage-teacher, what America did you
have when Charon quit poling his ferry and you got out on a smoking bank and
stood watching the boat disappear on the black waters of Lethe?
Allen Ginsberg